Barndommens løgner.

Det er i grunn ganske utrolig hvor mange løgner vi blir utsatt for når vi er barn.
Ja vi har alle vært barn en gang, selv om det er lettere å huske tilbake for enkelte enn andre.
Løgnen om den snille mannen med hvitt skjegg og rød lue, som bor på nordpolen er jo en klassiker. I grunn er dette bare en søt liten løgn, som er med på gjøre julen mer spennende enn den faktisk er. Personlig var jeg livredd for denne skapningen, så om den gjorde julen mer spennende for meg, er noe usikkert. Ja jeg var kanskje litt pysete da denne frykten ikke slapp helt taket med årene, men er det egentlig så rart? Standarden lå jo på plastmasker, og en forvridd dyp voksenmann stemme, og det finnes tross alt ikke bomullsskjegg i virkeligheten! Allikevel var skuffelsen stor da jeg oppdaget at det hele var oppspinn, til tross for at jeg lenge hadde trodd at pappaer og onkler jobbet for ham. (ja jeg var ikke alltid den skarpeste kniven i skuffen.)
Men kan ikke si jeg ble så skuffet, da jeg oppdaget at ved å skjære grimaser kunne man ”bli sånn” ved et vindpust var en løgn. Dette var jo bare en av flere løgner de voksne sa for at vi skulle ”oppføre” oss pent. Den ”sureste” løgnen å oppdage var nok det at ”når du får mensen er du voksen”. Nei du er ikke det! Og det er ikke vakkert og fint! Det gjør vondt, var flaut og urettferdig!
Men nå skal jeg ikke si at vi bare ble løyet til av foreldre og andre voksne. Barne TV hadde (og har) en stor rolle i å fortelle små barn løgner. Dyr kan ikke snakke, leker våkner ikke til livet over natten etc….
Den største løgnen som jeg syns overgår det meste av alle løgner er følgende: ”inni er vi like”. Hva er det for noe tull?? Vi er ikke ”like inni”, alle har vi forskjellige måter å oppfatte verden rundt på, og vi har til om med forskjellige blodtyper! Jeg kan til nød kjøpe den når det gjelder å forebygge rasisme. Enkelte ganger blir jeg litt i tvil om noen i det hele tatt har forstått at vi ikke er like inni, og jeg tenker da spesielt på å kunne vise respekt og empati. Enkelte mennesker ser ut til å tro at det ikke er noen andre her i verden enn dem selv. De skal alltid stå først i køen, og når ting ikke går helt som de vil, så finnes det ingen større problemer i hele verden, og Gud forby om man ikke forstår at dette problemet må løses med en gang. Jeg tenker da på problemer på linje med å brekke en negl. Hmm det må være ganske ensomt å tro at du er alene her i verden?!? Men rett skal være rett: de ser jo at det finne andre mennesker her i verden, men vel å merke kun når de har behov for det enten i form å trenge hjelp, eller å vise seg frem.

Det med å lyge/”pynte på sannheten” for barna kan jo være nødvendig enkelte ganger, og det er ikke lett å la være heller. Må innrømme at jeg tar meg i det selv noen ganger.